Julen er her og det skal nytes en del god mat og forhåpentligvis også godt drikke. Blir ribba brent? Kjøpte du en whisky som nærmest smaker brent gummi til peiskosen? Der er mye å bekymre seg over i en travel førjulstid, når man ikke fikk tid å Google seg gjennom den beste maltwhiskyen eller ikke er sikker på om du fant juleølet helt etter din smak. Man vet ikke helt om den egentlig passer bedre til maten en peiskosen eller når du vil «dampe» litt av den tradisjonelle jule-pipa, en last du insisterer på å beholde. For noen laster kan man vel beholde, i tradisjonens tro?
21.desember skriver Hans Tryggvason fra Ringnes Brygghus i en kronikk til NRK han har kalt «Øljåleriet – En anelse treverk, kvae og limstift. Hva skal vi med juleølanmeldelser ingen kan forstå?» også videre «Nordmenn drikker betydelig mer øl enn vin, og julen er høytid for ølkonsumet. Det er på tide med mindre snobberi og et riktigere ølspråk som folk kan forstå.»
Jeg kan forstå at han forteller dette sett i lys av at han som jobber i Ringnes først og fremst for selge oss ølprodukter med nettopp høykonsum for øyet. DEt er riktig at han bør man vite hvem som er kjøpergruppen til Ringnes er. Og det vet han. Det er derfor han sier som han gjør. Det at ølnerdene som brygger selv, driver mikrobryggerier og vanker i ølmiljøer og på festivaler, og som drikker øl som av han kanskje ville blitt definert under en «snobbete» kategori, ikke er hans kundegruppe kan ingen klandre han for.
Men at det greit å analysere en vin men at det er snobberi å gjøre det med øl er skuffende å lese.
Å nedvurdere en øl til å være en annen-rangs drikk, en drikk man ikke trenger å verdsette så høyt vil kanskje bare slå tilbake på han selv. Det er som å si at Ringnes er til for de som ikke bryr seg så mye om smak.. Og egentlig mene det samme om sin egen arbeidsgivers øl.. at de selv ikke bryr seg så mye om smak eller kundens evner til å smake.. Det handler ikke bare å undergrave sitt eget øl og yrke men også høylytt mene at man undervurdere folkets smak.
Ølet har fått en mye sterkere posisjon enn tidligere. Og kanskje kommer det nettopp av at vi bedømmer den mer på samme vilkår som med vin. Ikke på tross av det, men på grunn av det.
Vi er heldige som har et vinmonopol som stadig er i utvikling og hvor man som konsument kan være med å påvirke utvalget. Der jeg bor har nå ølhyllene strukket seg fra en til tre hyller.
Men det jeg ikke helt forstår er når jeg setter Hans i sitt eget miljø… I Ringnes Brygghus. Der er man nødt til å være opptatt av smak. At det ikke smaker stall og gummi av ølet er svært viktig. Men han ønsker ikke at vi skal være opptatt er det. Kanskje er det nettopp menneskene med slike egenskaper som gjør at de ikke foretrekker øl. Som gjorde at jeg ikke drakk øl..
Når man er utdannet ølsommelier har man nok brukt mye av sin kunnskap og evner på smak opp gjennom årene og i sitt virke og yrke kjenne til mer enn kun de fire grunnsmakene som skal til for å knekke endel koder innen kokkelering og tilbereding av mat og brygging av øl. For om man skal beskrive en øl med lakrissmak for en kunde som aldri har smakt det før er det greit å ikke beskrive den som en balsamicoeddik ..
Så det er nok ikke så enkelt han ønsker at vi skal se på det.
Han mener at ølnerder vurderer og skriver for hverandre. Det kjenner ikke jeg meg igjen i. Jeg skriver for de som er langt mer ferske på øl og smaker enn de som har et langt liv nedi ølglasset og de som brygger på seg ryggvondt og konstant går med humlearoma som mest minner om lukten av acidose…
Jeg er kanskje en nerd, siden jeg er ekstremt opptatt av smak og lukt.
En nerd er ikke noe du er, men noe du blir
..når man blir over gjennomsnittet opptatt av ting sett i forhold til det som er gjennomsnittet.
En nerd trenger ikke være ekspert. Jeg er ingen ekspert på verken øl eller smaker, men en nerd etter smaker. Det har ikke alltid vært slik.
Nå skal det nok sies at det kanskje er litt forskjell på de som konsumerer en god del ølmengder enn de som sitter med glasset til det nesten er varmt, og nyter lukten og smakene i «timesvis» etterhvert som de avdekkes i glasset en etter er en. Mens noen kan være på sin tredje øl og ikke kjenner stort annet enn fruktighet, vann og litt bitter humle kan andre ha ettersmaken i dagesvis av eukalyptus fra humlen eller aceton følelse i lungene…
De som en eller flere ganger har opplevd auforiske øyeblikk i smakshimmelen vil fort bli «hekta» etter nye ultimate opplevelser.
Men mye er avhengig av stemning, helse og omgivelser.
Ønsker man å utfordre smak og lukt mer er det en ide å bruke litt bedre tid til å kjenne etter smaker i ølet sitt man ikke har tenkt videre over tidligere. Det er også en ide og smake enda flere øl. Ta med en ny øl hver gang. Stresse enda mer ned, gå enda litt lenger inn i sansene gjennom mat og drikke. Være mer åpen enn ellers. Gi det tid. I alle fall ta seg ekstra tid i jula…
Det er kanskje her noe av forskjellene kommer inn. Ikke hvor godt man liker øl, men hvordan man drikker det. For alle smaker vi noe.
Selv om noen ikke bryr seg om at det smaker annet enn de fire grunnsmakene, søtt, salt, surt eller bittert, vil andre føle behov for å smake de «finere» komponentene i samme drikk. Hvor mange beskriver en øl med smaken umami? Nei, det smaker ikke bacon, heller ikke tomat, men kanskje noe sopp og litt jordlig over seg. Det er altså ikke nok å bare kalle en spade for en spade, dersom du ikke vet om du trenger den til en gartnerjobb eller til snømåking.
For meg er det forskjell på en banan og en sitron, lakris og balsamiko, eik og vanilje, sopp eller svette… Generelle smaker man ofte finner i øl men hvor noen smaker tiltaler en mer mer enn andre.
Jeg vil gjerne vite hva det smaker av en øl, før jeg velger å bruke penger på den. Fordi jeg skal ikke konsumere kvanta men kvalitet.
Smak er som en reise vi ønsker å dele med andre
Vi bor i et vakkert land. Et land vi er stolte av å formidle til andre. Men hvordan formidle dette landet uten bruk av bilder? Eller uten bruk av ord? Og nøyer du deg med å beskrive det med fjord, fjell snø, midnattsol og nordlys? Eller ønsker du å formidle lukt, stemning og gjestfrihet, og kanskje litt om bompengeavgift og dårlige veier for å balansere det hele litt? Er er du ikke så nøye på slike detaljer?
Jeg var på et lag med godt voksne og hyggelige mennesker i høst, hvor en akevitt ble servert for de interesserte. En hyggelig herremann som er litt mer glad i akevitt enn meg ville gjerne høre hva jeg ville si om denne akevitten. Jeg finner beskrivelser som god, ikke god og lignende uinteressant, da en subjektive mening ikke tilfører noe av viktig informasjon. Som å be en bekjent beskrive en feriereise og svaret er «varmt med fint». Det gir meg ingenting… Men jeg kan bli trigget til å ville reise en plass dersom personen er flink å beskrive stedet gjennom atmosfæren, maten, naturen og gjestfriheten, men aldri,gjennom et «joa, det var et bra sted. Varmt men fint».
Altså, min reise skjer gjennom sansene. Derfor smaker og lukter meg gladelig gjennom glasset. Med små munnfuller lar jeg først akevitten gli midt på tungen før jeg tar den første analysen. Dette fordi akevitten ikke skal bedøve hele tungen. Deretter tar jeg en liten minislurk til og svirvler den rundt i munnen for å hente fram flere smaker.
dette er en «lek» jeg synes er spennende fordi den trigger sansene og hjernen slik som et kunsverk vil behage en kunstnersjel eller slik en solnedgang eller dal badende i tåke vil behage et fotografisk øye.
Akevitten denne dagen var en Bareksten, en botanisk akevitt (hva de enn legger i det), en spennende akevitt litt annerledes enn mange andre. Jeg kjente dufter som tydelig vanilje og litt kremfløte, men smaken gikk til tydelig stjerneanis, tre, koriander og ørlitt spisskummen. Jeg nevner ikke karve i en akevitt, fordi det for meg blir som å nevne humle i en ipa…
Hvorfor er ikke det like jålete eller snobbete som å bedømme en øl?
Denne herremannen kjente ikke så mange smaker, men synes den var svært god. Det var kanskje ikke så rart heller at han ikke merket stort når man tar en relativt stor munnfull, raskt fyller hele munnhulen, kanskje virvle godt rundt i munnen før den svelges, slik at alkoholen bedøver alle smaksløkene… Da er det jo ikke så rart man ikke kjenner stort..
Det samme kan man si om humle… Drikk en humleøl iskald, og du vil sannsynligvis ikke få all verden ut av den…
Det slo meg at jeg aldri kunne gjord det slik uten at akevitten hadde drept smaksløkene mine og da hadde jeg heller ikke merket så mye annet enn ett par smaker i tillegg til aroma. Jeg kunne muligens kommentert hvor søt eller tørr den er, hvor sterk den var og hvilken smak som henger igjen i munnen lenge etterpå.. men ikke noe særlig mye om alle de andre smakene jeg kjenner som feks hvite blomster, urter, bær eller korn.
Det er som med alt annet som med øl.. Drikker man vinen kald blir den ofte sur og bitter. Drikker man ølet for kaldt blir den ofte bitter og mindre smaksfull. Hadde jeg vært skikkelig øltørst og ønsket å kjøle meg ned kan en «tynnere» og lettere øl være greit. Kanskje også med noe bitterhet, men bittert vann synes jeg blir kjedelig og uinteressant.
Å nyte er å ta seg tid
Alle vet at å nyte en god bok kun går når man har tid og konsentrasjon. Det fungerer dårlig å høre på en lydbok i lokaler hvor man holder på med oppussing. Da er nok musikk et bedre valg…
Slik blir det kanskje med mat og drikke også. For min del er det bortkastet å ta med den dyreste vinen eller ølet på en fest med kollegene. Sansene og dermed gleden over en kompleks eller god sammensatt matrett eller drikke vil ikke få den konsentrasjonen og oppmerksomheten den fortjener.
Javisst kan man drikke og ha det gøy uten å måtte henstille seg til total «åndelighet» men å ta med den dyreste flaska man har i skapet er kanskje ikke det mest fornuftigste i en slik setting. Da holder med noe som «bare» smaker godt.
Like bortkastet synes jeg det er å gå på den dyreste og beste gourmet restauranten på julebord med jobben også… Du vil ikke kunne få garantert den beste smaksopplevelsen i et selskap som ikke er fokusert på maten, men heller er fokusert på prosjektet dere holder på med, familiesituasjonen eller julegaver til jul, heller enn å nyte maten i fulle drag. Du vil kanskje ikke huske den nevneverdig i ettertid som en høydare, og den sto kanskje ikke helt til forventningene og prisen, rett og slett fordi fokuset ikke var til stedet. Den beste mat og drikke nytes kanskje best alene eller i selskap med få gode venner hvor man kan dele entusiasmen og snakke om maten, drikken eller opplevelsen underveis. For det krever konsentrasjon å kjenne alle de fine smakene. Ta seg tid til å la smakene og opplevelsene av den synke inn.
Og som vi vet, entusiasme smitter og påvirker.
Når det er nevnt kan man selvsagt oppleve vidunderlig mat og drikke i sammenkomster og situasjoner man minst venter det. Men det koster ikke sjeldent flesk..
Litt enkelt sagt, alt til sin tid.
Smak som verktøy
Hans spør videre «Kjenner du deg igjen? Sannsynligvis ikke« og forteller at han kan bare forestille seg forvirring og usikkerheten blant vanlige øldrikker, når han skriver «Du kjenner den belgiske julesaisonens tydelige preg av appelsin og korianderfrø, blandet med et spennende hint av røstet kaffe og troika. Den gode munnfølelsen og sødmen fra muscovadosukkeret som etterfølges av en anelse treverk og kvae, før alt kanskje får en finish av våt ull.»
Her forstår jeg ikke helt hvorfor det er forvirrende å bli forklart hvordan maten – eller i dette tilfelle – ølet smaker. Der er vel like ukomplisert som å forklare at en øl smaker malt, gjær og humle? Forutsetningen er kanskje at du vet hva gjær humle smaker.. eller malt.. og hvordan smaker gjæren?
Like enkelt og like vanskelig forutsetter det at du vet litt hvordan øl lages vel ellers kan det være vanskelig å identifisere smakene, selv humle, malt og gjær…
De færreste tenker over hvordan en akevitt smaker og bruker gjerne betegnelsen karve. En skotsk maltwhisky har smak av røyk, men vil virke frastøtende på en som aldri har opplevd det før. Hva jålete er det å også fortelle at de kan ha smaker av blomster og andre krydderet i tillegg? Er det mengde ord som blir oppfattet jålete?
Prøv å beskrive julestemning, og dens lukter og smaker med tre ord? Du vil sannsynligvis slike med formidle hele jula med få ord… Men noen nøyer seg vel kanskje med ordet mat, eller gaver.
Skal man vite om en juleøl smaker jul trenger man å forklare om den smaker annet enn malt, humle og gjær… Om man kan forvente seg en øl i pils klassen eller i stout klassen. Noe kan man forklare med mengdeord av makt, humle og gjær, men men selv da vil du ikke forstå hvordan ølet smaker.
Norsk kornøl som feks en maltrik og kompleks Jolabrygg fra Voss Bryggeri uten toner av brent (bitter) kaffe og sjokolade, kan ikke skilles fra en porter om du kun skal få beskrevet mengdeord av humle, malt og gjær. Smakskomponenter av einer og smaker som syrlighet mot retning av sitron og lime fra gårdsgjæren kveik i tillegg til karamell, krydret med litt tekstur og smak som fra pepper og granbar skiller ølet stort fra en porter, barley eller Belgisk sterk.. Man kan av og til få en fornemmelse av litt svak røyk karakter eller wiskhey… Enten får man vann i munnen av det, eller ikke… Det kommer an på øyet som ser. Eller ganen Til den enkelte og forestillingsevnen til den enkelte.
At den er velbalansert er også nyttig å vite, og kanskje du synes det er nyttig å vite om jeg synes den er god eller ikke. Men i utgangspunktet er det ikke «matnyttig» for meg å foreta en valg om et kjøp basert på at du ikke liker lakris hvis jeg digger det.
Derfor er smak og aroma så avgjørende for meg i mat og drikke verdenen.
Og det har ingenting med jåleri å gjøre, men en interesse for smaker å gjøre.
Jeg likte ikke øl før min mann dro meg med til Norsk Kornølfestival høsten 2017 i en alder av 50 år. Jeg var vel egentlig ikke over meg begeistret for vin heller, sånn egentlig.. Mye på grunn av at jeg ikke fant så mye av hva jeg likte. Men øl var mye vanskeligere å like. Ikke bare på grunn av bitterheten, men den enkle smaken og endel smaker jeg selv i dag kan ha noe problemer med, fordi flere av de mindre gode smakstonene dominerer smaksbildet og overdøver de bedre tonene. Men selv her merker jeg stor forskjell bare de siste to-tre årene..
Nå elsker jeg øl. Heller øl enn vin. Hvorfor ble det slik? Hvordan kan en som ikke liker øl plutselig bli en ølhunn? Det må sies at det ikke er det norske industriølets fortjeneste.
Vi vurderer øl på vinens premisser
Ja, det gjør vi nok. Mange av oss. Og det er kanskje nettopp det som får mange til å bevege seg inn i andre og mer ukjente retninger.
For mitt eget vedkommende var det nettopp vurderingene av øl som førte meg inn i ølverdenen. Ikke motsatt.
Fordi det å starte lete etter smakene i drikken eller maten kanskje utløser dopamin. Å gi noe fokus vil si at man åpner seg for nye ting, og gir det tid til å analysere det med nye øyne. Noe som føre deg inn i en ny og spennene verden. Og dette var for meg i ølverdenen, Norsk kornølfestival. Noe som igjen førte meg videre til å være konferansier der året etter. Og øldommer året etter der igjen.
Ikke fordi det var så utrolig mange fantastisk gode øl der den ganger, men fordi jeg ble fascinert av smakene de fikk fram. Kompleksiteten. Og hvorfor de smakte så forskjellig basert på «bare» vann, humle, malt og gjær… og endel einer…
For det handler om så mye mer enn det.
Øl har mange av de samme smakskomponentene som man kan finne i vin, whiskey, rom eller konjak… Det er egentlig ikke noe rart med det. Øl er ikke mindre kompleks enn annen drikke.
Det er kanskje mer avhengig av hvor dypt man har lyst til å dykke ned i smaksverdenen som avgjør hvilken opplevelse man har en drikke. Det er ikke jåleri å bli kjent med seg selv gjennom sine egne sansene. Eller dykke ned smakshavet selv om man kanskje ikke liker ølet, bare fordi man har tilfredsstillelse av å utforske nye smaker.
Kanskje er det et snev av barnlig interesse det å bli helt oppslukt i smaker og lukter, men særlig jålete vil jeg ikke si at det er.
Kanskje er det en liten påtatt jåleri å avfeie det som uviktig og «jålete» å mene at det er eksperter og nerder som kun bryr seg nok om mye og ikke lite smak, om jeg skal forstå Hans rett. Som altså tar seg tid til det.
Da må det vel sies at det også er jåleri å etterstrebe den perfekte ribba til jul.
…Om så er kan du fint kalle meg jålete. Men jeg kan nyte smaken av tomtebrygg og kjøttkaker også, men nøyer meg ikke med en Grandiosa til jul. Så mulig han har litt rett…
For de som tenker at jeg er smaksnerd fordi jeg er øldommer vil jeg påpeke at jeg ble dommer fordi jeg er smaksnerd og ikke ble opptatt av alle smakene i øl fordi jeg ble dommer…
Det er ikke snakk om å putte ord i munnen på folk. For vi smaker ikke likt. Men Finn en anmelder med din smak som du kan følge. Eller la deg friste tiden ny øl på grunn av en beskrivelse du synes virker fristende.
Dommere skal dømme en øl ut fra typeriktighet. Det gjør man ikke gjennom å gi en smaksbeskrivelse. En smaksbeskrivelse handler mindre om å slakte noen. Og liker man ikke stall holder mann seg unna. Eller man velger den på grunn av det.. Velger man bort vin på grunn lær eller stall? Nei, det handler om å bli kjent med smakskomponentene.
Det er ikke jålete å innse at det som fikk meg til å like øl, som feks kveik og råøl og norsk tradisjonsøl, kan ha slike toner.. Da skal man ikke kimse av det, men tenke at de samme faktorene også kan bidra til at andre vil lære seg å drikke øl nettopp utfra det.
Veien går ikke alltid om industrialisert øl. Det var ikke slik jeg lærte å like øl.
Prøv mer, smake litt mer enn ellers, litt bredere enn ellers og kanskje til og med like det litt bedre enn ellers.
Om vi tar oss tid til å gå litt vekk fra konsum. Noe jeg tror Hans Selv er opptatt av, men tar på seg rollen og snakker for de som ikke er så opptatt av smaker som meg. Noen bør jo snakke om den gruppe mennesker også. Uten at vi feks skal kalle dem «makelig» av motsatt grunn av hva Hans ønsker å kalle andre «jålete».
Det handler om inspirasjon. Vinmonopolets podcast er inspirerende og fikk oss til å prøve orangevin og chenin blanc, utelukkende på informasjon om hva vinen smaker og hvorfor.
Slik som vi smaksnerder ønsker å formidle smak, ønsker vi å inspirere, ikke slakte.
Smak er en reise man vil dele med andre
Kall det gjerne jåleri. Men jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier at smaken ikke vokser fram av nerden, men at nerden vokser fram av smaken. Og at nerdete aldri i mine øyne er jåleri. J3åleri er noe du bruker for å pynte på, dekke over eller tilegne en ting egenskaper den kanskje mangler. Å perfeksjonere er kanskje en form for jåleri, men perfeksjon bør aldri stå i veien for kvalitet. Og kvalitet er en subjektiv oppfattelse man ikke kan hjemme bak et begrep som jåleri.
Så kanskje er det påtatt jåleri å kalle ølnerding for jålete når en selv står i bresjen for et kommersielt bryggeri og vil selge kvanta, og samtidig selger det på smakskvaliteter.
La oss ta «stall og halm» inn i jula og nyte både krydder og brent treverk
Hans avslutter med «Det vil være et viktig steg på veien til å skape en rikere og riktigere ølkultur, og et viktig steg for å få anmelderne med på språklaget.
Så kanskje vi i en nær fremtid kan slippe å velge øl fordi det passer til fisk eller ku, og kanskje enda viktigere – slippe å lese anmeldelser som beskriver ølsmaker som stall, halm, limstift, treverk, brent korn eller asfalt.»
La oss ikke håpe det. For enten du synes sopp, stall, treverk eller brent korn er smaker du foretrekker i øl eller i vin og som er avgjørende for ditt valg og kjøp av drikke, like mye som en annen vil styrt unna slike smaker, er det informasjon som er viktig og nyttig så lenge man ikke «bare» har tenkt å konsumere og bryr seg katta om hvordan det smaker.
Det håper jeg Hans er like opptatt av som meg.
Så er det bare koselig med litt lukt av limstift under juletreet, men ikke i ølet, og la oss glemme asfalt og heller nyte litt smak av granbar i glass og lukt i stue.
God jul!
